Klokka var omtrent 20.15 en augustkveld i 2018. I Eidsvåg i Bergen var folk i ferd med å avslutte dagen. Noen hadde tent stearinlys, andre satt med kveldsmaten. Ingen av dem visste at vannmassene i Munkebotsvatnet, et lite vatn høyt over bebyggelsen, var i ferd med å slippe løs. Den midlertidige fangdammen – den eneste barrieren mellom vatnet og boligområdet nedenfor – hadde nettopp brast.
I løpet av minutter ble 133 mennesker evakuert fra 37 boliger. E39, hovedåren inn og ut av Norges nest største by, ble stengt. Trær knakk som fyrstikker da vannet fosset nedover mot Eidsvåg. Fire eiendommer rapporterte skader, og en kai måtte graves opp og støypes på nytt.
Det mest oppsiktsvekkende var ikke at demningen brast. Det mest oppsiktsvekkende var hvorfor den brast: Den gamle, permanente demningen var revet. Den nye var ikke på plass. Og den midlertidige erstatningen – fangdammen – var aldri dimensjonert for det den ble utsatt for.
Et prosjekt bygget på feil premisser
La oss spole tilbake. Prosjektet i Munkebotsvatnet var et oppgraderingsprosjekt. Den gamle demningen skulle erstattes med en ny og bedre. Slike prosjekter gjennomføres over hele Norge hvert år, og de fleste går knirkefritt. Men her gikk noe grunnleggende galt.
Den uavhengige granskingen utført av Instanes AS i etterkant av hendelsen var knusende: «Risikoen ved fangdam er feilvurdert av alle aktører i prosjektet. Konsekvensene av et dambrudd synes ikke å ha blitt riktig vurdert før ved utarbeidelse av siste revisjon av beredskapsplanen datert 22. august 2018.»
Legg merke til datoen. Den 22. august 2018. Samme dag som demningen brast.
Beredskapsplanen ble altså revidert samme dag som ulykken skjedde, men det hjalp lite. Fangdammen ble overhoppet – det vil si at det ikke fantes mekanismer for å lede overskytende vann utenom. Da vannet rant over toppen av fangdammen, hadde konstruksjonen ingen sjanse. Den var designet for å tåle vann mot fronten, ikke over toppen.
Ansvarsfordelingen – eller mangelen på den
Hvem hadde ansvaret? Svaret er: Alle, og dermed ingen.
Bergen kommune, gjennom Vann- og avløpsetaten, var byggherre. Multiconsult var prosjektleder, med Sweco involvert gjennom en ansatt prosjektleder. Donar AS var entreprenør. Alle fikk kritikk i granskningsrapporten.
Multiconsult hevdet i etterkant at kommunen gikk mot deres råd like før ulykken. Kommunen på sin side pekte på at rådgivernes vurderinger ikke var tydelige nok. Entreprenøren pekte på at de bygget det de fikk beskjed om å bygge.
Resultatet ble at NVE i februar 2021 ila Bergen kommune et overtredelsesgebyr på to millioner kroner og Multiconsult et gebyr på 800.000 kroner for brudd på vassdragslovgivningen. Politietterforskningen ble henlagt – ingen straffbare forhold ble funnet. Men det er liten trøst for de 133 menneskene som måtte forlate hjemmene sine i all hast, eller for eierne av de fire eiendommene som fikk fysiske skader.
En svært uvanlig – og unødig risikabel – løsning
Eksperter som uttalte seg i etterkant var tydelige: Å rive den gamle demningen før den nye permanente demningen var på plass, var en svært uvanlig tilnærming. Og den innebar unødig risiko.
For å forstå hvorfor, må vi se på hva en fangdam faktisk er. Den er en midlertidig konstruksjon, bygget for å holde vannet unna mens hovedkonstruksjonen bygges eller repareres. Den er et verktøy, ikke en permanent løsning. Men i Munkebotn ble den også den siste skansen. Da den brast, fantes det ingen barriere igjen mellom vatnet og bebyggelsen.
Granskningen viste at alle aktører undervurderte risikoen. Fangdammen ble behandlet som en midlertidig detalj i et større prosjekt, ikke som det kritiske sikkerhetselementet den faktisk var. Konsekvensene av et brudd ble ikke skikkelig vurdert før siste revisjon av beredskapsplanen – og da var det allerede for sent.
625 dammer i Norge er sårbare
Munkebotn-hendelsen er ikke et isolert tilfelle. Den er et symptom på et større problem.
NVE har identifisert at 625 av rundt 1400 dammer i Norge er sårbare for økte flommer som følge av klimaendringer. Dette er ikke en hypotetisk bekymring. Norsk klimaservicesenter har dokumentert at gjennomsnittlig årstemperatur i Norge har økt med omtrent én grad celsius de siste 100 årene, og årsmiddel nedbøren med rundt 18 prosent. Flomstørrelsene forventes å øke med 29 til 40 prosent avhengig av landsdel.
Konsekvensene for damsikkerhet er åpenbare: Dammer som ble dimensjonert for klimaet i 1950 eller 1980, må nå håndtere vannmengder de aldri var designet for. Og når de i tillegg gjennomgår rehabilitering, slik som i Munkebotn, blir sårbarheten enda tydeligere.
NVE har allerede stilt krav om at dammer i bruddkonsekvensklasse 3 og 4 skal ha betydelig nedtappingskapasitet, slik at vannet kan senkes kontrollert i fare- og ulykkessituasjoner. Men for mange av de eldre dammene er dette krevende – og kostbart – å gjennomføre.
Hva betyr dette for deg som boligeier?
For de fleste av oss er en demning noe vi passerer på vei til hytta eller ser på avstand fra bilvinduet. Vi tenker sjelden på hva som ville skjedd hvis den brast. Men Munkebotn-hendelsen viser at konsekvensene kan være dramatiske – også for folk som bor langt nedenfor selve demningen.
I Eidsvåg var det ikke bare de som bodde rett ved vatnet som ble rammet. Vannet fulgte vassdraget nedover, tok med seg trær og masser, og skadet både kai og eiendommer flere hundre meter unna. Flommen stoppet ikke ved en eiendomsgrense. Den stoppet ikke ved en kommunevei. Den stoppet først da den nådde sjøen.
For deg som vurderer å kjøpe bolig – eller som allerede eier en – er det derfor viktig å vite hvor vannet kommer fra, ikke bare hvor det renner. En bolig kan ligge i et område som ikke er markert som flomutsatt i kommunens kart, men som likevel kan bli rammet av vann fra et vassdrag lenger oppe.
Dette gjelder ikke bare demninger. Det gjelder også mindre vassdrag, bekker og kanaler som kan gå over sine bredder ved ekstrem nedbør. Og med klimaendringene som driver frem hyppigere og større flommer, blir denne typen vurderinger stadig viktigere.
Risikoen du ikke ser i visningsannonsen
Eiendomsmeglere er pålagt å opplyse om kjente risikoer ved en eiendom. Men de er ikke pålagt å grave i grunnen eller analysere vassdragstekniske forhold. Og kommunens arealplaner gir ikke alltid det fulle bildet.
Ta for eksempel en bolig som ligger 200 meter fra et vassdrag. Den kan ha fantastisk utsikt, kort vei til marka og en hage som skråner pent mot vannet. Men hva skjer hvis en demning lenger oppe brister? Hvor langt vil vannet nå? Hvor fort vil det komme? Og hva gjør det med eiendomsverdien din?
Dette er spørsmål som få boligkjøpere stiller – og som få selgere besvarer frivillig. Men det er spørsmål som fortjener svar. Hendelsen i Munkebotn viste at selv et relativt lite vatn, høyt over bebyggelsen, kan skape kaos når barrieren svikter.
For å få svar på disse spørsmålene, finnes det i dag verktøy som kan hjelpe deg med å vurdere risikoen for akkurat din adresse. En adresseanalyse på Peilar.no samler flomkart, skredfare og over 100 andre risikofaktorer for din bolig. Slike tjenester kan gi deg et mer komplett bilde enn det du finner i visningsannonsen – og kan være avgjørende for å ta en informert beslutning, enten du kjøper, selger eller bare vil vite hvor trygg boligen din faktisk er.
Lærdommene vi må ta med oss
Munkebotn-hendelsen har flere lærdommer. Den første er at risiko må vurderes av noen som har myndighet til å stoppe et prosjekt hvis risikoen er for høy – ikke bare av rådgivere som kan overstyres. Den andre er at midlertidige løsninger må behandles med samme alvor som permanente. En fangdam som er den eneste barrieren mellom et vatn og et boligområde, er ikke en detalj. Den er kritisk infrastruktur.
Den tredje lærdommen er at klimaendringer ikke bare handler om varmere somre og mindre snø om vinteren. Det handler om at infrastruktur bygget for et annet klima gradvis blir mindre pålitelig. Og at de som bor i nedstrømsområder, må forstå risikoen de er eksponert for.
For eiendomsbransjen betyr dette at flomsonekartlegging og risikovurdering må bli en naturlig del av både kjøpsprosesser og reguleringsarbeid. TEK17 stiller allerede krav om sikring mot årlig flom- og skredsannsynlighet på henholdsvis 1/200 og 1/1000. Men forskriften kan ikke fange opp alt. Den kan ikke forutsi når en entreprenør gjør en feilvurdering, eller når en kommunal etat overstyrer rådgivernes anbefalinger.
Veien videre
I Munkebotn er den nye demningen etter hvert bygget. Vannet er igjen på plass, og bebyggelsen nedenfor er trygg – for nå. Men de 625 sårbare dammene som NVE har identifisert, vil kreve oppmerksomhet i årene som kommer. Noen må oppgraderes. Noen må rehabiliteres. Og noen må kanskje rives og bygges på nytt.
Spørsmålet er om vi har lært leksen fra augustkvelden i 2018. Om vi har forstått at en demning ikke bare er en konstruksjon – den er et løfte om sikkerhet for alle som bor nedenfor. Og at det løftet bare er like sterkt som den svakeste lenken i kjeden.
For deg som bor i et område med vassdrag eller demninger i nærheten, er rådet enkelt: Gjør din egen risikovurdering. Ikke stol på at «noen andre har kontroll». Sjekk din adresse på Peilar.no for en komplett risikoanalyse, og vær oppmerksom på at risikoen kan endre seg over tid – både på grunn av klimaendringer og på grunn av vedlikeholdstilstanden til infrastrukturen rundt deg.
For i Munkebotn trodde alle at noen andre hadde kontroll. Inntil de ikke hadde det lenger.
Les også