Byrået og rollen
EEA er EUs miljøbyrå og startet arbeidet i København i 1994. Norge er fullt medlem, ett av 32 medlemsland i det som kalles EEA38, sammen med seks samarbeidsland på Vest-Balkan. Byrået har fått delegert deler av Copernicus' landovervåking fra EU, sammen med JRC.
Kartet over tette flater
Produktet heter Imperviousness Density og oppgir for hvert bildepunkt hvor stor andel av flaten som er forsegla, fra 0 til 100 prosent. Referanseåret som brukes her er 2018, og oppløsningen er 10 meter. Klassifiseringen bygger på satellittbilder og en kalibrert vegetasjonsindeks.
Verdien leses punktvis fra EEAs karttjeneste. Tjenesten svarer i Web Mercator, EPSG:3857, og reprojiserer ikke selv, så koordinaten regnes om før spørringen sendes. Resultatet deles i tre klasser: naturlig til og med 20 prosent, semi-urban til og med 60 prosent, og tett urban over det.
Hva andelen faktisk sier
Tallet er en indikator på avrenning. Jo mer asfalt, tak og betong, jo mer av regnet må håndteres av ledningsnett og overvannsanlegg i stedet for å synke ned i bakken. I et tett strøk er det derfor kapasiteten i kommunens nett, ikke tomtens grunnforhold, som avgjør om kjelleren står tørr.
Det er likevel ikke et mål på dreneringsevne. En grusplass leses som ubebygd og kan fortsatt skylle vann rett mot naboen, og et grønt tak leses som tett. Fjell i dagen er en av de vanligste norske situasjonene, og fjell er naturlig tett uten å telle som forsegla flate.
Feilkildene i norsk sammenheng
Referanseåret er den største. Et boligfelt som ble bygget i 2021 finnes ikke i kartet, og en revet industritomt står fortsatt som tett. I områder under utbygging tar tallet feil i begge retninger samtidig.
Ti meter er dessuten omtrent størrelsen på en liten hage. Et bildepunkt som ligger på grensen mellom innkjørsel og plen gir en mellomverdi, så en enkeltadresse er mer usikker enn det europeiske kartet ser ut til på avstand. Kalibreringen er også europeisk, og norsk spredtbygd bebyggelse ligger i den tynne enden av skalaen.