Programmet og laget som brukes mest
Copernicus er EUs jordobservasjonsprogram, bygget på Sentinel-satellittene, og landdelen forvaltes av Det europeiske miljøbyrået. Tree Cover Density 2018 leveres i 10 meters oppløsning med verdier fra 0 til 100 prosent kronedekning, 255 som nodata, minste kartleggingsenhet på 0,5 hektar og en terskel på 10 prosent tredekning.
Peilar leser den nasjonale mosaikken lokalt og henter én piksel per adresse. Faller punktet utenfor rasteret, eller treffer det nodata, blir verdien tom i stedet for null.
Kystsonen og snøen
Coastal Zones 2018 er et sammenhengende arealdekkelag i en rundt 10 kilometer bred stripe innover fra kysten, med 71 klasser og en samlet utstrekning på omtrent 730 000 kvadratkilometer i Europa. Ligger adressen lenger inn i landet, faller den utenfor laget og feltet står tomt.
Snødekkevarighet kommer fra Sentinel-2 i 20 meters oppløsning og oppgis som antall snødekte døgn per hydrologisk år. Vegetasjonsproduktivitet og vekstsesongens lengde kommer fra HR-VPP, også som nasjonale mosaikker samplet per punkt.
Årstall og pikselstørrelse er begrensningen
En 10 meters piksel er finere enn det meste annet i rapporten, men en vanlig eneboligtomt er fortsatt bare noen få piksler, og hver av dem blander plen, innkjørsel, tak og naboens hekk til én verdi. Referanseåret 2018 betyr at nyere hogst, utbygging eller stormfelling ikke er med.
Europeiske klasser, ikke norske
Klassifiseringen er laget for å kunne sammenlignes på tvers av Europa, og faller ikke sammen med NIBIOs AR5-klasser eller Miljødirektoratets naturtyper. Der de to settene gir ulikt svar for samme tomt, er det som regel den norske kartleggingen som er nærmest bakken, fordi den er laget for norsk terreng og kontrollert mot norske flybilder.