Hva indikatorene er, og hva som krever dem
Plikten følger av helse- og omsorgstjenesteloven § 12-5 og spesialisthelsetjenesteloven § 7-3. Indikatorene dekker kommunale helse- og omsorgstjenester, tannhelse, prehospitale tjenester, somatikk og psykisk helse. Nye tall publiseres fire ganger i året, mens de fleste enkeltindikatorene oppdateres årlig.
Nivået er kommunen, og det er problemet
En responstid for ambulanse er et snitt over hele kommunen. I en kommune med både tettsted og spredt bebyggelse er spredningen internt større enn forskjellen mellom to kommuner, og snittet skjuler nettopp den variasjonen en kjøper vil kjenne til. Det samme gjelder ventetid hos fastlege.
Bruk tallene til å sammenligne kommuner, ikke til å anslå hva som skjer på én adresse. Vil du ha noe adressenært, er avstand til nærmeste legevakt, sykehus og fastlegekontor et ærligere mål, selv om avstand ikke sier noe om kapasitet eller ventetid.
Hvor tallene faktisk hentes fra
Mye av det folk kaller helsestatistikk for en kommune ligger ikke hos Helsedirektoratet, men i Folkehelseinstituttets statistikkbank for kommunehelse. Peilars kolonner for ventetid hos fastlege, responstid for ambulanse, sykehussenger per 1000 innbyggere og dekningsgrad i psykisk helsetjeneste leses derfra.
Den banken bygges om med jevne mellomrom, og tabellene får nye numre. I 2026 ble tabellene bak alle fire kolonnene fjernet uten erstatning, og kolonnene kan derfor stå tomme. Tomt felt betyr her at kilden er borte, ikke at kommunen mangler tjenesten.
Hva direktoratet ikke er
Helsedirektoratet driver ikke sykehus og ansetter ikke fastleger. Det er fagorgan og regelverksforvalter, mens tjenestene leveres av kommunene og helseforetakene. Klager på en konkret tjeneste går til tjenesten selv eller til Statsforvalteren, ikke til direktoratet, og et dårlig tall i statistikken er ikke i seg selv en klagegrunn.