Hva plattformen gir tilgang til
Earth Engine er en skytjeneste med en åpen katalog over satellittdata og avledede kartlag, og et API som kjører beregningen på Googles maskiner i stedet for å laste ned bildene. Katalogen rommer Landsat tilbake til 1970-tallet og Sentinel-2 med 10 meters oppløsning fra 2015.
Tilgang krever en tjenestekonto. Uten gyldige nøkler skriver ikke uttrekket noe til databasen i det hele tatt, det hopper over kjøringen og rapporterer det. En tom kolonne er bedre enn en gjettet verdi.
Tre lag som brukes i dag
Det første er årlige arealdekkevektorer fra Google Satellite Embedding, ett sett på 64 verdier per bildepunkt på 10 meter, ett lag per år fra 2017. Hvert sett oppsummerer et helt år med observasjoner fra Sentinel-1, Sentinel-2, Landsat 8 og 9, trekronehøyde, terrenghøyde og klimadata.
Det andre er nattlys fra VIIRS, brukt som reservekilde for lysforurensning når de primære filene ikke er tilgjengelige. Det tredje er Hansen Global Forest Change, som registrerer året for bestandsødeleggende skogtap på 30 meter fra 2001 til 2024, og fanger opp skog som er hogd etter at skogtakseringen ble gjort.
Hvorfor de 64 verdiene ikke vises
De 64 verdiene er ikke lesbare hver for seg. Ingen enkelt akse betyr «våt grunn» eller «rasfare», og et enkelt tall gir ingen mening uten et annet sted å sammenligne med. Vektorene ligger lagret på adressene, men de brukes ikke til noe som vises på adressesiden i dag.
At de likevel hentes, er praktisk begrunnet. Å ta ut prøven én gang koster lite, mens å hente den senere for 2,5 millioner adresser er en stor jobb. Ett år over de norske UTM-sonene utgjør rundt 6,9 terabyte om det lastes ned som bildefiler.
Grensene i oppløsningen
Ti meter er grovt for en tomt. Ett bildepunkt kan dekke halve garasjen og halve plenen, og verdien blir en blanding av begge. Skygge fra bratt terreng, snø og skydekke gjør dessuten nordnorske og vestnorske serier mer hullete enn europeiske gjennomsnitt tilsier.
Kildene er globale og kalibrert deretter. For norske forhold er de nasjonale registrene finere: NIBIOs arealressurskart AR5, Kartverkets terrengmodeller og kommunens egne kartlag beskriver den enkelte eiendommen langt bedre enn et globalt lag på 10 eller 30 meter.