Kravet i byggteknisk forskrift
TEK17 § 7-2 fjerde ledd sier at byggverk skal plasseres eller sikres slik at det ikke oppstår skade ved erosjon. Kravet står for seg selv, ved siden av sikkerhetsklassene for flom, og gjelder også der bygget ellers ligger utenfor enhver flomsone. Erosjon er heller ikke modellert i vanlige flomsonekart.
Hvor erosjonen faktisk arbeider
I vassdrag angriper vannet ytterkurven av en elvesving og bunnen av løpet. I raviner i marin leire er dette hovedmekanismen bak historiske skred, og NVEs metodikk for å avgrense aktsomhetsområder for naturlig utløste kvikkleireskred tar utgangspunkt i nettopp erosjon langs bekker og elver.
I strandsonen er det bølger og strøm som arbeider, ofte i kombinasjon med at stormflo løfter angrepspunktet høyere opp i skråningen. På dyrket mark og i nye skjæringer er avrenning fra kraftig nedbør en tredje variant, som først og fremst gir tap av masse og tilslamming nedstrøms.
Kantvegetasjon er ikke fri til å fjerne
Vannressursloven § 11 krever at det langs bredden av vassdrag med årssikker vannføring opprettholdes et begrenset naturlig vegetasjonsbelte som motvirker avrenning og gir levested for planter og dyr. Bredden avhenger av forholdene på stedet. Myndigheten er lagt til Statsforvalteren, så søknad om å fjerne kantvegetasjon går dit, ikke til NVE.
Hogst i forbindelse med erosjonssikring eller flomvoll langs vassdrag er tillatt. Å rydde bort busker og trær langs bekken for å få bedre utsikt er derimot ikke fritt fram, og det er ofte kontraproduktivt: rotsystemet er en del av det som holder bredden på plass.
Hva du kan se etter selv
Frisk, bar jord i en bekkeskråning som ikke rekker å gro igjen er tegn på aktiv erosjon. Det samme er trær som heller mot bekken, underskårne bredder med overheng, og at bekken går grumsete i lengre perioder enn bare rett etter regn. Slike observasjoner er relevante å melde til kommunen eller NVEs regionkontor.